Tíðindi

Jólaaftans morgun 1942: Har úti liggur eitt hálvt tangaskip -

Føroyski postbáturin, P231 Sigmundur, við Frederik Joensen og sýslumanninum umborð er teirra bjarging.

Undir myndini stendur: 

Akterskipet til «Vardefjell» under slep. FOTO: BOKEN OLSEN & UGELSTAD 1915-1965 VED ROLF B. HARALDSEN. FOTOGRAF IKKE OPPGITT.

 Skipet som rygget hjem til jul

Tenk deg at du er midt i en storm på et stort tankskip – og uten forvarsel rives skipet i to. For mannskapet om bord på det norske tankskipet «Vardefjell» ble julen 1942 noe som overgår ethvert filmmanus.

Tað eru journalistarnir Dan Kåre Engebretsen og Vicky Schaubert sum hava eina grein á nrk.no, um hendingina, tann 24. DES.

Vit halda, at tað gevur betur meining at leggja norska tekstin út her, heldur enn at umseta hann.

Om bord på tankskipet «Vardefjell» har krigen gått relativt rolig for seg. Skipet var nytt ved krigsutbruddet, og mannskapet på 41 har så langt unngått å bli ofre i det pågående. 

Med 53 andre skip og 14 krigsskip som vokter flankene, seiler «Vardefjell» mot Gibraltar. Skipet er lastet med fyrolje. Konvoien de er en del av, består av støtteskip til «Operasjon Torch»: De alliertes landgang i Nord-Afrika. Målet er å få kontroll på de delene av Nord-Afrika som er kontrollert av det franske 

Smellet

Det er to dager siden konvoien forlot Skottland og sent på kvelden 13. desember 1942. 

Båtsmann

 Einar Halvorsen (39) ligger fullt påkledd i køya i akterskipet på «Vardefjell» og leser. Klokken 23:20 hører han et øredøvende smell.

Akter på skipet har skytteren Harald Skorstad (20) vakt ved kanonen. Matrosen Ivar Finnskog (23) har vakt på dekk. I samme sekund det smeller, blir Finnskog nedgriset av olje.

Skorstad og Finnskog er overbevist om at en torpedo fra en tysk ubåt har truffet dem. Skorstad løper under dekk og varsler: Alle må opp.

I stummende mørke er det bare lommelyktene som hjelper mannskapet med å få oversikt. Skorstad og Finnskog forsøker å få ut en av livbåtene på 

De løfter blikket, og ser forparten av «Vardefjell» endre kurs hardt og begynner å svinge tilbake rett mot dem. Selv er de fortsatt på vei rett frem.

De løper over til motsatt side, og forsøker å låre en ny livbåt, denne gangen mot vinden.

Stormen knuser livbåten mot skipssiden.

Etter fem minutter forsøker de å sette livbåt nummer to på vannet. 15 til 20 av mannskapet hopper om bord, men en diger bølge feier over skipet og fyller livbåten. Alle faller i sjøen, men takket være et redningsnett klarer de fleste å klatre tilbake.

Førstemaskinisten Rolf Ugelstad (39) og fyrbøter John Opheim (22), sistnevnte mønstret på «Vardefjell» fem dager tidligere, blir borte i bølgene. Ivar Finnskog forteller senere at om de ikke hadde hengt ut redningsnettet, ville samtlige i livbåten mistet livet.

Fyrbøter John Opheim til venstre, og førstemaskinist Rolf Ugelstad ble aldri sett igjen etter at en brottsjø feide dem over bord. Bildene er publisert i minnebøkene «Våre Falne» etter krigen.

Tragedien

I sjøforklaringen beskriver mannskapet at forskipet til slutt sliter seg løs og kommer drivende fritt forbi, på babord side av akterskipet.

På det synkende forskipet befinner kapteinen og de tre styrmennene seg sammen med seks andre av mannskapet. De blir aldri sett igjen.

Den store konvoien vernet av fjorten krigsskip verken snur eller sakker av. En konvoi kan ikke stanse. Langt flere liv kan gå tapt hvis de stopper for å redde mannskapet på «Vardefjell». Alene igjen står 29 mann på et halvt skip i mørket.

Den nye kapteinen

Matrosen Rolf Lein (20) har kjøpt seg kamera i New York, og har tidligere fotografert styrhuset på skipet fra akterdekket.

Når katastrofen er et faktum tar han et nytt bilde.

«Vardefjell» etter hendelsen. Hele forskipet er borte, og bølgene slår over dekket på båten. Bildet er tatt på vei mot land etter hendelsen.

Over halve skipet er borte.

De kan fortsatt se forskipet til «Vardefjell», et stykke unna. Det ligger nå lavt i vannet, i ferd med å gå ned.

De overlevende har ikke erfaring med å styre «Vardefjell». Dessuten er styrhuset og broen nå borte.

Øverst på den maritime rangstigen er nå annenmaskinist Anders Skotheim (35) og tredjemaskinist Henry Gjervik (37). De samler de overlevende og holder skipsråd. Skotheim og Gjervik peker på båtsmann Halvorsen som ny kaptein. Det blir enstemmig vedtatt.

Selv om skroget de befinner seg på lekker, har den ikke sunket. De har også godt med mat og vann. Ennå er de ikke helt fortapt.

Så lenge skuta kan gå

Til tross for at skipet er delt i to, så har maskinen helt bak i skipet, ikke tatt skade. Maskinistene konkluderer med at de kan få liv i skipet. Det de ikke kan, er å sette full fart fremover. Da vil skroget grave seg ned i bølgene og gå rett til bunns.

Det mannskapet gjør da, er å rigge et nødror og nødkompass. Med et kart fra veggen i messa  stikker de ut en kurs de tror de vil føre dem tilbake til utgangspunktet. På sidene av akterskipet maler de følgende beskjed:

To dager etter ulykken får mannskapet i gang hovedmotoren på «Vardefjell» og båtsmannen beordrer at de slår bakk og holder lav fart. De neste dagene stamper vraket sakte, men sikkert bakover i stormen.

Loggene er korte: Været er dårlig. Stor sjø og slingring. Fly observert.

Forsiden på maskindagboken som var ombord på Vardefjell da skipet knakk i to.

Den 20. desember ligger to små britiske speiderfly og kretser over skipet i flere timer, før de forsvinner. Mannskapet klarer ikke å kommunisere med pilotene.

22. desember, ved middagstid, dukker et stort Short Sunderland-fly opp. Det flyr lavt og sender morsesignaler med lys til mannskapet. Ingen av mannskapet som er igjen om bord, forstår hva pilotene prøver å fortelle dem.

Maskinistloggen oppgir at det er et fly av type Short Sunderland som kretset over skipet i en lengre periode. Det britiske sjøflyet ble brukt til patruljering for skipskonvoiene, angrep mot tyske ubåter og redning av mannskap på havet dersom været tillot det.

Flyet forsvinner, men kommer tilbake og dropper røde lys i vannet for å markere at «Vardefjell» og de 29 om bord har blitt sett. Redningen må være nær.

Orkan

Lille julaften blåser det opp til orkan styrke. De har ikke sett flere fly. Det som er igjen av skipet ruller i den store sjøen, og mannskapet frykter flere ganger i løpet av dagen at de skal kantre. Så senker mørket seg natt til julaften 1942.

Rundt to på natten ser de lys fra land, på begge sider. Mannskapet begynner febrilsk å samle sammen skrapjern og metall. Nå trenger de et nødanker.

Da mannskapet på «Vardefjell» nærmet seg land, var det et dramatisk landskap som møtte dem da det lysnet julaften morgen 1942.

(Í greinini er ein mynd sum vísur Ásmundurstakk) 

Båtsmannen beordrer full stans.

Etter 11 dagers baklengs seilas på et halvt tankskip tror de seg berget.
Men hvor er de?

De ser brottsjøer slå mot land og høye forrevne klipper.

Båtsmann Einar Halvorsen gjetter at de ligger utenfor Irland, eller kanskje Skottland?

Postbåten

Om bord i postbåten «P231» er Frederik Joensen (24) på vei til på Suðurøy. Han skal feire jul med sin forlovede og hennes familie.

Frederik Joenssen som ung mann, og båten P231 Sigmundur som han trolig dro ut med for å møte Vardefjell.

I det de klapper til kai, kommer Sysselmannen og ber dem om å gå ut igjen. Etter sigende skal det ligge en merkelig farkost og drive ute i fjorden. Joensen lemper kofferten sin over ripa og gir den til Sysselmannen, for sikkerhets skyld.

De går nordover, så ser de hva Sysselmannen siktet til. De har aldri sett noe lignende. Midt ute i fjorden ligger det et halvt, norsk tankskip.

På «Vardefjell» forbereder kokkene Alf Bernard Andersen (37) og Kornelius Kristiansen (21) julelunsj i byssa. Mannskapet på dekk har jobbet hele natten med å sette sammen et nødanker.

Mens det ringer inn til jul på land, oppdager mannskapet to båter i horisonten med kurs for dem. Når båtene er på praiehold, blir de anropt på dansk.

Redningen

Frederik Joensen har senere fortalt at han tok seg om bord i «Vardefjell», til et mannskap som var mer enn klare for å komme seg i land. Joensen har senere fortalt at han aldri sett noen fire seg så raskt ned et tau. Skipsloggen fra 24. desember 1942 setter punktum for mannskapets ville seilas: «Forlot skipet klokken 13:05.»

Veist tú okkurt um hesa søguna, so kanst tú hjálpa til, tí niðast í greinini heita tey á fólk, um um at siga frá, um tit vita okkurt. 

LES ALLA TAÐ SERA ÁHUGAVERDU GREININA (og síggj nógvar myndir )HER Skipet som rygget hjem til jul – Dokumentar (nrk.no) 

Á facebook-vanganum hjá Teiti Samuelsen skrivar Teitur soleiðis: Áhugaverd søga, um norskt skip, sum endaði í Føroyum undir seinna heimsbardaga.

Søgan er helst skriva, nú ein nýggjur norkur filmur kemur, sum eitur Konvoi.

Konvoi er um útisiglarar, undir seinna heimsbardaga sum silgdu konvoi millum USA og Europa.

Her er ein linkur til eitt filmsbrot Bing Videos